Siste fredagen i august laga begge lokal-avisene våre flotte video-reportasjar om Helge Furdal som ringde med kyrkjeklokkene i Kvinnherad kyrkje.
Faksimile frå Kvinnheringen og Grenda sine nettstadar.
Kyrkjeklokker er jo ein lyd dei fleste kjenner. Kanskje har du vakna til det ein søndagsmorgon eller lagt merke til dei djupe slaga frå kyrkjetårnet når nokon skal gravleggjast.
Kyrkjeklokkene har vore ein del av det norske samfunnet i hundrevis av år. Dei har kalla folk til gudsteneste, markert høgtider og vore med menneske gjennom livets store dagar. Men klokkene har og hatt ei rolle langt utover kyrkja.
Ei klokke for heile bygda
I ei tid utan radio, telefon og internett var kyrkjeklokkene ein viktig måte å kommunisere på. Når dei ringde, visste folk at noko skjedde. Dei kunne varsle brann og fare, kalla folk saman og markere viktige hendingar. Ved dødsfall fortalde den langsame klemtinga at eit menneske i lokalsamfunnet var gått bort.
Kyrkjeklokkene var med andre ord ein del av sjølve infrastrukturen i samfunnet. Dei fortalde folk både når noko skulle skje – og når noko hadde skjedd.
Då heile landet lytta
Dette fekk vi altså ei sterk påminning om då kong Harald døydde fredag 28. august. Den dagen ringde kyrkjeklokkene i kyrkjer over heile landet, også i samtlege av dei 12 kyrkjene i kommunen vår. Ein gamal tradisjon frå ei tid då klokkene var samfunnets viktigaste kommunikasjonsmiddel, vart viktig igjen, i eit moderne Noreg med mobiltelefonar, sosiale medium og nyheitskanalar overalt.
Og folk merka det.
For kyrkjeklokkene er ikkje ein digital beskjed. Lyden kjem frå ein bestemt stad – frå kyrkja som står der ho alltid har stått. Når mange kyrkjer ringer samtidig, blir lyden både lokal og nasjonal.
Den 9. september ringde klokkene igjen over heile landet i samband med gravferda til kong Harald. Før gravferda vart det slått tre slag, før eitt minutts stillheit for den avdøde kongen. Etterpå kom tre nye slag.
Etter seremonien ved gravstaden ringde kyrkjeklokkene over heile landet samanhengande i éin time – denne gongen i bøn for den nye kongen, Haakon VIII.
Ein lyd som framleis betyr noko
Me treng ikkje lenger kyrkjeklokkene for å vite kva klokka er eller for å få vite at det brenn i bygda. Likevel har dei ikkje mista betydninga si.
Me ringer når eit nytt liv skal feirast, når to menneske blir vigde, når eit menneske er død – og når me treng å stoppe opp og markere noko som betyr noko. Kanskje er det nettopp dette som gjer kyrkjeklokkene så spesielle: Dei seier ikkje berre at noko skjer. Dei seier at dette betyr noko. Kyrkjeklokkene har ringt for generasjonane før oss.
Og dei ringer framleis.